Driv og glede i lærerhverdagen

august 22, 2015

  •  Bjarne Benjaminsen, Miljøpartiet De Grønne, Vestvågøy

Debattinnlegg i Lofotposten/Lofot-tidende valgkampen 2015.

 Svar til Utdanningsforbundet

Utdanningsforbundet i Vestvågøy har skrevet et åpent brev til samtlige politiske partier på øya. I brevet anes en oppgitthet over den lokale skolepolitikken, og Utdanningsforbundet legger så smått opp til en diskusjon av hvilken rolle lokalpolitikere i det hele tatt bør spille overfor skolene. Videre etterlyser brevet klar tale om et par politikerfraser. (Hva er ”kvalitet i skolen”, og hva innebærer det å ”jobbe smartere”?)

Faglig skjønn. I Miljøpartiet De Grønne er vi opptatt av å gi skolene frihet til å legge opp undervisningen etter sitt eget faglige skjønn. Skolenes rette eiere er ikke staten eller kommunene, men elevene, foreldrene og lærerne som sammen skaper et miljø for læring. Skolebyråkrater og –politikere skal først og fremst stå til tjeneste og legge til rette for skolene, slik at barna våre kan blomstre i lokalsamfunnet.

Vi har merket oss protester fra lærere over hele landet mot et uønsket kontrollregime. Tid som kunne blitt brukt konstruktivt sammen med elevene, går bort til å skrive rapporter oppover i systemet. Lærerstreiken i fjor oppfattet vi ikke så mye som krangling om sommerferiedagene, snarere som generell fortvilelse over at lærergjerningen stadig reduseres. Lærerkallet drukner i byråkratiske forordninger og detaljerte krav til undervisning og tidsbruk.

Så hvordan skal vi motvirke denne tendensen i skolen?

Skolenes inititativ. Første bud er å forstå lærernes rolle. På overordnet plan burde Kunnskapsdepartementet begrense reformene sine, og overlate mer selvstyre til de enkelte skolene. De virkelige fagfolkene – lærerne – skal få ødsle av sin kunnskap og sitt pågangsmot.

MDG i Vestvågøy ønsker å oppmuntre alt som gir lærerne driv og glede i hverdagen. Vår oppgave som lokalpolitikere er ikke å legge oss borti alle detaljer i hvordan skolene drives, men å lytte til dere lærere – samt til elever, foreldre og alle andre involverte – og gjøre vårt beste for å følge opp. Det er dere lærere som vet hvor skoen trykker, dere har de beste ideene for skolene her og nå. Vi er deres tjenere, ikke omvendt.

Politikere og byråkrater som rår over den offentlige skolen har i så henseende mye å lære av idealistiske initiativ som Montessoriskolen. Offentlige skoler kan gjerne være like mangfoldige og initiativrike som slike privatskoler, om lærerne bare tiltros frihet til å legge opp løpet.

God læring. Utdanningsforbundet er bekymret for at lokalpolitikere nedprioriterer skoler i budsjettene, og antyder at politikerprat om ”kvalitet i skolen” mest er tom frasering. Skal kvaliteten egentlig ned eller opp?

”Kvalitet” bør ikke være et ord vi slenger rundt oss som et reklamebilag. MDG i Vestvågøy er mindre opptatt av hva byråkrater i departementet til enhver tid definerer som kvalitet, enn av hva foreldre, elever og lærere opplever i våre egne skoler. For eksempel tar vi innover oss engasjementet for å bevare bygdeskoler. Vi tror små lokalskoler gir noe til småbarn, som lett går tapt ved stadig større, sentraliserte læresteder. God læring er noe ganske personlig, og oppstår på vis som ikke alltid er lett å sammenfatte i en kunnskapsrapport eller et saksframlegg.

For å illustrere: I tiår har Norge satset tungt på flere datamaskiner i skolen (vi ligger på verdenstoppen i antall maskiner per elev) – men etter hvert begynner vi å innse at læringseffekten av dette har vært sterkt oppskrytt. Tekniske hjelpemidler og moderne klasserom er vel og bra, men langt viktigere er det menneskelige nærsamfunnet rundt skolen, ivrige lærere, og barn som trives.

Det er tvingende nødvendig å tenke bredere om kvalitet: Kvalitet er mer enn bare antall datamaskiner, og sann kvalitet fanges sjelden opp av målstyrte rapporter. Å bruke ”kvalitet” som argument for sentralisering av skoler, er å bite halen av seg.

Smarte skolefolk. Samtidig har moderne skoler et vidt ansvar, og må blant annet tilrettelegge for elever med spesielle behov. Ingen elever i Vestvågøy skal falle utenfor på grunn av manglende oppfølging. Kan skolene arbeide ”smartere” for å få til dette, enda bedre enn i dag? Kan samarbeidet mellom skolene utvikles, for eksempel?

Eventuelle ”smartere” løsninger er det i så fall skolens egne folk som sitter på. Heldigvis trenger man ikke gå helt til Kunnskapsdepartementet for å få realisert gode ideer, kanskje holder det å kontakte din favoritt blant lokalpolitikerne. Er du heldig, slipper du å forfatte en eneste rapport, til og med!

Om skoler i andre kommuner drives annerledes enn våre, får vi i MDG heller ikke panikk av det. Dette er langt bedre enn at koryfeer i Kunnskapsdepartementet detaljstyrer alle barns oppvekst i et misforstått forsøk på å gi dem alle samme ”kvalitet.” Vi velger å gjøre rom for kommunens egne fagfolk – slike som dere i Utdanningsforbundet.