Skaperverkets pilegrimer

august 22, 2015

  • Bjarte Benjaminsen, Vestvågøy MDG

(leserbidrag til Lofotposten/Lofot-tidende 2015)

Som vi kom over fjellet, lå Valbergsdalen under oss. En lett dis over landskapet gjorde stemningen mystisk. Den mektige Djupdalstinden kneiset oppover i tåka. Grønn letthet over åsene gled inn i evig hav langt der framme. Sollyset sto imot og skapte fryd i hele sanseapparatet.

Kirkespiret i det fjerne anga retningen. Et sug gjennom bringen.

Så hvorfor gir naturen meg en slik glede? Jeg vet jo godt den kan være nådeløs og slå meg til jorda når som helst. Er jeg en tåpelig tulling som setter så stor pris på alt dette grønne og ville? Hvor tar jeg det fra, at Valbergsdalen er fabelaktig flott helt i seg selv, uavhengig av næringspotensialet og bruksverdien?

“Priset være deg, Herre, gjennom vår Søster, Moder Jord, som nærer og rår over oss, og frambringer ulike frukter med fargerike blomster og urter, ” sang Frans av Assisi. Den hellige middelaldermunken minnet om hvordan hele naturen er besjelet: Frans så Skaperens vidunderlige gjenskinn i alt det Skapte, og kalte hvert dyr og hver fugl for ”bror” og ”søster.” Menneskene kommer selv fra støv, og kan fryde seg over å være en del av Skapningen. Naturen er som en åpen bok som taler om Herligheten, hvor vi selv inngår.

Vi var en gjeng vestvågøyværinger som gikk som pilegrimer, fra Vendalsjord til Valberg. Tre hester slo følge en del av veien. Vi krysset bekker og myrer, så rester av gammel bosetting, stoppet opp og nøt utsikten, fylte friskt vann på ei flaske. Slik lød pilegrimenes bønn:

”Gode Gud, du som er Skaperen av alle ting, vi ber deg: Hjelp oss å se vår neste og ditt skaperverk med dine øyne. Vi har sviktet deg og forvalteransvaret du ga oss. Mange får sine levekår ødelagt fordi vi driver rovdrift på jordas ressurser. Vi vet at de som har minst skyld i klimaendringene, er de som lider mest. Hjelp oss til å høre det rop du har hørt, å se den nød du har sett, og å elske vår neste som oss selv.”

Det friske vannet er en melding. Velsignet vann fra hele vårt langstrakte fjelland fylles på flaska, litt etter litt. Etter oss tar nye pilegrimer over. En slags pilegrimsstafett som skal gå hele veien til klimatoppmøtet i Paris, hvor politikere fra hele verden skal forhandle om klodens framtid.

”Ta ansvaret innover dere!” synger det i flaska. ”Kom fram til en skikkelig klimaavtale som monner! Det står om vår felles skjebne!”

Vårt overforbruk skaper store problemer på jorda. Klimaendringer som følge av utslippene våre, truer livsgrunnlaget for mennesker og dyr. Livet i havet lider under havforsuring, og mangel på ferskvann rammer store deler av verdens folk. Det er dette pilegrimsreisen, initiert av Den Norske Kirke, handler om.

Flaskeposten begynte på Svalbard, hvor resultatene av klimaendringene kan observeres: ”Svalbard står nå på terskelen til et nytt klima, kjennetegnet av vintre uten temperaturer under -20 grader celsius, mindre havis og somre med forlengede vekstsesonger,” melder Polarinstituttet.

Den Norske Kirke er ikke virkelighetsfjern! Klart dette berører oss langt innerst i sjela! Det står om oss selv, om alle våre brødre og søstre på jorda som er intimt forbundet med oss, om Moder Jord som nærer og rår over oss, og om vår Himmelske Far. Han som fryder seg når vi vokser til vårt ansvar.

Det er til å bli religiøs av mindre!

Vi som er opptatt av å forsvare miljøet, bruker ofte vikarierende argumenter. Vi kan for eksempel si slikt som: Uten at vi tar hensyn til økologien, lider også økonomien. Og: Sunt næringsvett må ta hensyn til naturforholdene. Og greit nok, det er ingenting usant i disse utsagnene. En økonomi som ikke tar hensyn til økologien, vil gi fælslige resultater for menneskene.

Men egentlig er det så mye mer vi vil si, hver gang. Når vi preiker i vei om miljøet, er det fordi vi gleder oss slik – over Skapningen i seg selv! Vi kjenner en vill fryd i kroppen idet vi kommer rundt fjellet og ser Valbergsdalen under oss. Hører vi bekken risle, kjenner vi oss underlig lykkelige. Noe gir slipp i oss, vi kjenner hvordan vi inngår i noe langt større enn oss selv.

Naturen er ikke bare kos og hygge, bevares. Bølger, vind og vær kan opptre gale og nådeløse. Men dette gir det jo ingen mening å stille seg til doms over? Alt det mektige og vilt levende overvelder oss. Vi kjenner at vi lever, og vi ser at dét er godt.

Det gjør godt å ikke være det eneste som teller i livet. Det er ikke bare meg her, det er uendelige hav å leve for. Enorme fjell suger kroppen mot himmelen, mens grønn letthet danser i sjela.

Vel nede i kirka, venter menigheten med kaffe og suppe og sivilisasjon. Biskop Tor B. Jørgensen og prostiprest Harold Holtermann taler med oss om forvalteransvaret.

Den kristne læresetningen om at menneskene, blant alle jordas skapninger, står i et særskilt forhold til Den Himmelske Far, innebærer slett ikke at vi skal skralte og vralte med Moder Jord som var vi bortskjemte barn. Poenget er snarere tvert imot: Vi har et særskilt forvalteransvar, en grunn til å leve opp til vår høyere bestemmelse. Vi kan ta innover oss det storslagne i Skapningen, og bry oss.

Slik den hellige Frans søkte tilbake til Paradis ved å hengi seg til alt levende liv.

Om du kaller deg troende eller ikke, er kanskje ikke det viktigste. (Det er i hvert fall ikke viktig for meg). Men under pilegrimsferden ga Kirkens språk fullstendig mening. Biskopen og Lofotens presteskap tok dypfølte opplevelser på virkelig alvor. Tja, kanskje bryr også Gud seg mindre om hva du kaller deg, enn om hva du åpner sjela for?